Fraktførers ansvar - skade som følge av manglende sikring av gods

FRAKTFØRERS ANSVAR – SKADE SOM FØLGE AV MANGLENDE SIKRING AV GODS
Av advokat Torgeir Gullaksen
Det foreligger en lagmannsrettsom som ikke er påanket og som vi vil gjøre oppmerksom på.
Saken gjaldt krav om erstatning for skade på gods under transport fra et sted på vestlandet til Kroatia. Den første delen av transporten var en veitransport hvor en trailer med gods ble trukket til nærmeste havn. Deretter fulgte en sjøtransport av traileren til Amsterdam. Til slutt ble traileren trukket med bil til Kroatia. Godset ble skadet under sjøtransporten. Det var enighet om at skaden skyldtes at godset var for dårlig sikret inne i traileren. Selve traileren var tilstrekkelig sikret til skipet.
En speditør hadde påtatt seg oppdraget som fraktfører for hele transporten og det var utstedt et CMR-fraktbrev som dekket hele transportstrekningen.
Det første spørsmålet som lagmannsretten måtte avgjøre, var om det var reglene i veifraktavtaleloven eller sjøloven som kom til anvendelse. Etter veifraktavtaleloven har fraktføreren et objektivt ansvar for skade på godset, mens det etter sjøloven gjelder et culpaansvar/uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde. Fraktføreren hevdet at erstatningsspørsmålet skulle avgjøres etter sjølovens bestemmelser fordi skaden skjedde under sjøtransporten, mens avsenderen hevdet at veifraktavtaleloven kom til anvendelse for hele transportstrekningen.
Lagmannsretten la til grunn at veifraktavtaleloven kom til anvendelse for hele transportstrekningen og bygget på følgende:
Fraktførers ansvar - skade som følge av manglende sikring av gods

• Det er sentralt hvilke dokumenter partene har anvendt for å bekrefte avtalen. Her var det benyttet et veifraktbrev og ikke et konnosement, noe som tilsa at det dreide seg om en veifraktavtale.
• Forarbeidene til loven peker på at det kan være et moment ved vurderingen hva som utgjør ”det dominerende befordringsavsnitt”. Lagmannsretten anså det for å være veistrekningen.
•  Dessuten viste lagmannsretten til at speditøren er en veitransportør, noen vitneutsagn og at fraktførerens faktura betegnet transporten som en veitransport.

Utgangspunktet i veifraktavtaleloven § 4, første ledd, er at dersom et kjøretøy (herunder for eksempel en tilhenger) befordres med pålastet gods under en del av reisen med fartøy, jernbane eller luftfartøy uten at godset lesses av kjøretøyet, får veifraktavtaleloven anvendelse på befordringen i dens helhet. Veifraktavtaleloven § 4, annet ledd, har et unntak for det tilfelle at det godtgjøres at skaden (1) skjedde under befordringen med det annet befordringsmiddel (i vår sak skip) og at skaden (2) ikke skyldes veifraktføreren, men (3) en hending som bare kunne inntreffe under og på grunn av befordringen med dette befordringsmiddel. Hvis disse tre vilkårene hadde vært oppfylt i vår sak, ville sjøloven ha kommet til anvendelse ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet.
Lagmannsretten la til grunn at skaden skjedde under sjøtransporten, men fant ikke at noen av de to andre vilkårene var oppfylt. På denne bakgrunn konkluderte lagmannsretten med at veifraktavtaleloven kom til anvendelse.
Det interessante med dommen er den begrunnelsen som lagmannsretten gir for at vilkåret om at skaden ikke skyldtes veifraktføreren, ikke var oppfylt. Det gjaldt spørsmålet om sikring av godset og om hvem som var ansvarlig for sikringen.
For det første anførte fraktføreren at det var avtalt at det var avsender som skulle sikre godset. Lagmannsretten fant det ikke bevist at det var inngått noen slik avtale.
Det neste spørsmålet som lagmannsretten da måtte ta standpunkt til, var hvem som hadde ansvaret for sikringen av godset når det ikke var inngått noen særskilt avtale om dette. Lagmannsretten kom til at det var fraktføreren som hadde ansvaret for sikringen av godset og at siden skaden skyldtes manglede sikring av godset inne i traileren, var vilkåret om at skaden ikke skyldtes veifraktføreren, ikke oppfylt. På denne bakgrunn kom lagmannretten til at unntaksbestemmelsen i veifraktavtaleloven § 4, annet ledd, ikke kom til anvendelse at fraktavtalen fulgte veifraktavtaleloven.
Lagmannsretten fant at sikring av gods for transport som utgangspunkt må være fraktførers ansvar så lenge annet ikke er avtalt eller forutsatt mellom partene. Denne konklusjonen bygget lagmannsretten på:

• at det fremgikk av fraktførerens sjåførhåndbok; - at lasten på kjøretøyet skal være forsvarlig sikret under transport; - at sjåfør skal påse at kjettinger samt spennsett etterstrammes med jevne mellomrom; - at det ved stans i forbindelse med 15 minutters hvil eller stans ved fergeoverfart, skal foretas visuell sjekk og lastesikring av last.
• at det fremgår av veitrafikkloven § 23, første ledd, om sikring av last at føreren før kjøringen begynner, skal forvisse seg om at kjøretøyet er i forsvarlig og forskriftsmessig stand og at det er forsvarlig og forskriftsmessig lastet. Han skal videre sørge for at kjøretøyet også under bruken er i forsvarlig stand og forsvarlig lastet. Det ble også vist til kjøretøyforskriften § 3-2 nr. 3 og § 3-3 nr. 2.
• at den som påtar seg å frakte gods i hvert tilfelle må sørge for at lasten ut fra sin beskaffenhet, er tilfredsstillende plassert på lasteplanet og at den er tilstrekkelig sikret. Dette må i utgangspunktet være sjåførens ansvar.
• at selv om pålastingen skjer ved en dialog mellom den enkelte sjåfør og avsenders folk, må det avgjørende ord og dermed ansvaret ligge hos sjåføren.

at det knyttes et profesjonsansvar til slik virksomhet som i dette tilfellet, og til at slikt ansvar er strengt.
 at sjåføren er den som har best kjennskap til kjøretøyet, dets stabilitet og kjøreegenskaper.

• at det er fraktfører som har best kjennskap til den aktuelle transportstrekningen, herunder måtte fraktføreren i dette tilfellet sørge for at godset ikke bare var tilstrekkelig sikret for transport på vei, men også for transport med skip, herunder ro-ro skip som det var tale om i dette tilfellet.
• at det var enkelt for sjåføren å sikre godset i det det var rikelig med sikringsutstyr, og at både gods og sikring var lett synlig. Det var således enkelt også å kontrollere og eventuelt etterstramme denne.

På bakgrunn av ovenstående ble fraktfører funnet erstatningsansvarlig etter bestemmelsene i veifraktavtaleloven.