Formidleransvarets rekkevidde – ansvar for å sikre vareeiers krav vis-à-vis utførende fraktfører

 Av advokat Kristin Mørkedal

LTL ble for en tid tilbake kontaktet av en speditør som hadde mottatt et erstatningskrav fra en vareeier som hadde mistet en containerlast i forbindelse med en sjøtransport. Det var på det rene at utførende fraktfører, rederiet, var ansvarlig for feilen som hadde oppstått, og speditøren, som hadde opptrådt som formidler i forbindelse med sjøtransporten, reklamerte på oppdragsgivers anmodning overfor rederiet. Rederiets ansvar syntes i utgangspunktet opplagt og speditøren gikk derfor ut fra at rederiet ville gjøre opp for seg overfor vareeier. Speditøren purret jevnlig på rederiet som ga uttrykk for at de jobbet med saken og at reklamasjonsavdelingen snart skulle ta stilling til kravet. Rederiet lot imidlertid tiden jobbe for seg og kravet ble foreldet før vareeier fikk sikret sitt krav. Konsekvensen av foreldelsen var at vareeier ble sittende igjen med et tap på ca. 1,2 millioner kroner.

Da vareeier fikk beskjed om at kravet hans var foreldet fordi ett års fristen i sjøloven hadde løpt ut, snudde han seg rundt og gjorde i stedet kravet gjeldende mot speditøren for manglende / ufullstendig rådgivning i forbindelse med reklamasjonsoppgjøret. Vareeier mente at speditøren skulle ha opplyst ham om at krav mot sjøfraktfører foreldes etter ett år og at man må ta ut stevning for å sikre kravet mot foreldelse. I tillegg mente vareeier at speditøren skulle ha sørget for å melde kravet til vareeiers eget forsikringsselskap, slik at han kunne ha fått dekning via sitt forsikringsselskap. Vareeiers hovedargument var at disse pliktene lå innenfor speditørens profesjonsansvar og at vareeier måtte kunne regne med at speditøren påtok seg å sikre kravet rettslig.

Speditøren tok sterk avstand fra kravet og viste til at han aldri hadde påtatt seg å rådgi vareeieren på en slik måte at han kunne holdes ansvarlig for manglende rettslig sikring av kravet mot rederiet. Speditøren pekte på at han ikke var kjent med foreldelseslovens regler om hvordan man avbryter en foreldelsesfrist, og at han trodde at kravet ikke kunne foreldes så lenge man var i dialog om ansvarsforholdene. Partene hadde ikke inngått noen rådgivningsavtale og speditøren pekte på at han under enhver omstendighet aldri ville påtatt seg et slikt ansvar overfor vareeier.

LTL engasjerte seg tungt i saken, da utfallet hadde stor betydning for bransjen og de krav som kan stilles til en speditør. Iht. NSAB § 8 innebærer speditørens ansvar som formidler en plikt til å reklamere overfor ansvarlig skadevolder og lojalt følge opp saken på oppdragsgivers anmodning, men han kan ikke holdes ansvarlig for plikter som normalt faller inn under en advokats profesjonsansvar. Det ville i så fall innebære at formidler har et strengere ansvar enn fraktfører overfor kunden, da det ikke er noe i veien for at en fraktfører med viten og vilje vente på at en foreldelsesfrist skal overskrides.

Kommentar:

Denne saken hadde flere faktiske sider som førte til at saken endte godt for speditøren og spørsmålet kom derfor ikke på spissen i en rettssak. Medlemmene i LTL bør likevel merke seg søksmålet fra vareeier, da det er mye som kan tyde på at denne typen krav er økende i rettssystemet. Dvs. saker hvor manglende informasjon / rådgivning blir gjort gjeldende som et selvstendig erstatningsgrunnlag overfor en yrkesutøver. Undertegnede er prinsipielt sterk motstander av at en speditør forventes å opptre som advokat på vegne av sin kunde, men jeg ser at under de riktige faktiske omstendigheter vil et slikt ansvar kunne bli aktuelt. Månedens råd er derfor at alle speditører som havner i en lignende situasjon klargjør uttrykkelig overfor kunden at man ikke påtar seg annet enn å være behjelpelig med å opprette kontakt med ansvarlig skadevolder, og at speditøren samtidig uttrykkelig henviser kunden til å søke profesjonell hjelp hos en advokat. Og husk: skriftlighet er viktig for å dokumentere sine råd eller mangel på slike!